En mellomleders bekjennelser

Mora mi jobber ikke her, sier du? Vel åpenbart gjør hun det, for ingen andre får snakke sånn til meg. Det er utrolig hvor mye aggresjon vi godtar på norske arbeidsplasser. Passiv-aggressive lapper får henge i kjøkkenkroker (Mora di jobber ikke her! / Sett inn kaffekoppen i oppvaskmaskinen! / Hold kjøleskapet ryddig!) og på toaletter (trekk ned etter deg! (seriøst!?!) / Bruk dobørsten! /Tørk av vasken!). Fellesnevneren er at de er anonyme, nedlatende, og dårlig skjult aggressive. (jo flere utropstegn, jo sintere forfatter) Vi stoler altså ikke på at de ansatte er i stand til å gjøre den enkleste oppgave. De må detaljstyres skriftlig. Med andre ord; Vi har ingen tillit til dere!!! Ingen får snakke sånn til meg eller mine ansatte ansikt til ansikt. Så hvorfor i alle dager skal jeg godta at du gjør det anonymt, og hver eneste dag, hver eneste gang de henter seg en kopp eller går på toalettet? Hvordan skal jeg kunne formidle tillit i andre komplekse oppgaver, når vi ikke en gang h...

Jeg har intervjuet rundt hundre personer så langt i karrieren, og blir stadig overrasket over hvor forskjellig folk takler intervjusituasjonen. Der noen kaldsvetter og stotrer frem nedsnakking om seg selv, sitter andre helt avslappet og leverer smilende det ene elegant formulerte selvskrytet etter det andre. Men - jeg vil ansette den beste kandidaten for jobben, ikke verdensmesteren i jobbintervju. Derfor er det fem ting jeg skulle ønske alle som kom til intervju hos meg visste. 1. Ja, klær har noe å si Jeg vet. Dette er første punkt i alle slike lister, og åpenbart overfladisk. Likevel legger vi ikke to fingre imellom før vi dømmer deg for klærne. Et antrekk som er passe pyntet og står i stil med den jobben du har søkt, tyder ikke bare på at du tar intervjuet seriøst og vil vise at du har lyst på jobben, det viser også at du har skjønt kodene i bransjen og er i stand til å følge dem. Jeg forventer ikke at du stiller i plettfri dress med nypussede sko. Jeg jobber i IT, så olab...

Dårlige møter er kanskje det største tidssluket i offentlig forvaltning. Total mangel på struktur og svak møteledelse preger alt for mange av de stundene vi skal jobbe sammen. Gode møter derimot, letter konfliktnivået, fører til effektive beslutninger og godt samarbeid. Gode møter bruker prevensjon. Dårlige møter formerer seg som kaniner. Om en organisasjon drukner i møter, kan du banne på at de har dårlige møter. Jeg lærte mine viktigste møte-verktøy av en supersjef jeg hadde for noen år siden. Hun fortalte meg at alle møteinnkallinger skal ha to ting. - Dersom disse to tingene ikke ligger i møteinnkallingen, sa hun, - skal du ikke takke ja. Det er mangt som kunne vært sagt om møtekultur, men har ikke møtet mål og agenda, vel da kan du strengt tatt drite i hele greia. Alle møter må ha et mål. Hva skal være annerledes etter møtet? Når dere går ut av møterommet er noe endret, hva? Er det en beslutning som skal være tatt, er det viktig informasjon som skal være forstått, eller...

Begrepet Not invented here brukes når grupper eller individer avviser fullstendig brukbare løsninger, fordi de ikke føler eierskap eller opplever seg godt nok involvert.  Du har kanskje opplevd dette selv? Dere har samlet arbeidsgruppa, avgrenset mandat, jobbet dere igjennom flere arbeidsmøter og kommet opp med en løsning alle er fornøyd med. Nå gjenstår det bare å forankre det hele med arkiv/IT/fag/HR (stryk det som ikke passer). Du kaller inn til et møte. Du drar igjennom foilene. Forklarer løsningen. Det stilles spørsmål. (Har dere tenkt på … ?) Det stilles mer kritiske spørsmål. (Jeg kan ikke se at det er tatt hensyn til … ?) Det kritiseres! (Jeg ser ikke helt hvordan dette kan fungere.) Hva skjedde? Dere har jo diskutert dere igjennom alt dette. Men du går i deg selv. Det har kanskje vært litt dårlig involvering? Nei, - Not invented here -syndrom , sier du og himler med øynene. Typisk! Folk er alltid negative til løsninger de ikke har vært...